Kraftbløffen

Ryktene om det kommende kraftunderskuddet er sterkt overdrevet.

I juni publiserte Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) en oppdatert utgave av sin langsiktige kraftmarkedsanalyse for Norge, Norden og Europa. NVEs scenarioer sier ikke hva som vil eller må inntreffe, men viser hvordan utviklingen sannsynligvis kan se ut gitt dagens teknologiske og politiske forutsetninger.

NVE er krystallklar på at Norge i dag har en sterk positiv kraftbalanse. Sagt med andre ord: Årsproduksjonen er betydelig høyere enn årsforbruket.

I 2023 genererte norske vannkraftverk 137 terawattimer (TWh), mens vårt totale strømforbruk – alt fra husholdninger til transport og industri – var på 134 TWh. Dette betyr at selv om hver eneste av landets 1381 vindturbinene skulle blitt nedmontert i morgen, ville Norge fremdeles hatt et overskudd.

Året etter (2024) var strømproduksjonen enda høyere. Den endte på 157,2 TWh, som er det høyeste som noensinne er blitt målt i Norge.

Kjenner jeg alarmistene rett, vil ikke slike tall betrygge dem. De mener at selv om det ikke er et kraftunderskudd i dag, så kan vi få det i fremtiden.

Ingen kan selvsagt spå fremtiden. Jeg vil likevel påpeke at NVEs langsiktige analyse ikke tror vi går mot et kraftunderskudd i fremtiden heller. Direktoratets fremskrivninger tilsier at strømbehovet i Norge vil øke med 20 TWh (omtrent 15 prosent) frem mot 2030.

Gitt at denne økningen inntreffer, vil Norge fremdeles ikke ha noe kraftunderskudd – selv uten å ruste opp gamle vannkraftverk eller gjennomføre noen effektiviseringstiltak.

En svak kraftbalanse, og dermed svakere forsyningssikkerhet, er like fullt en uønsket situasjon. Det er nettopp derfor det er på tide at vi begynner å prioritere hva vi faktisk skal bruke kraften til.

Mens NVE gir en deskriptiv beskrivelse av hva de tror vil skje gitt dagens situasjon og politikk, er det opp til oss som er politikerne å peke ut den retningen vi faktisk vil at kraftpolitikken skal gå i.

Omtrent 40 prosent av forbruksøkningen frem mot 2030 vil ifølge NVE gå til kraftintensiv industri og elektrifisering av transportsektoren. Begge deler kan forsvares som er nødvendig for å opprettholde verdiskaping og samtidig kutte klimagassutslippene.

Men dette er ikke de eneste kraftslukene: 5 TWh skal gå til å koble flere felt på sokkelen til kraftnettet på land, og hele 4 TWh er forbeholdt nye datasentre.

Slike tiltak er å sløse med fellesskapets ressurser for å pynte på petroleumssektoren og tek-gigantenes klimaregnskap

Direktoratets fremskrivninger viser at kraftforbruket til datasentre i Norge vil firedoble seg frem mot 2035, og femdoble seg frem mot 2040, som tilsvarer 7,5 prosent av dagens totale strømforbruk. På tross av en litt annen retorikk enn regjeringen Solberg, ser dagens regjering ikke ut til å sette noen egentlig demper for denne næringen.

Samtidig legger NVE til grunn en voldsom utbygging av vindkraft på land, med økt produksjon på nesten 45 prosent i 2035 og over 80 prosent mot 2040.

Kombinasjonen av vind- og datasenterindustri vil være en katastrofe for norsk natur, som allerede er under et enormt press. De siste 10–15 årene har kraftutbygging stått for 55–60 prosent av nedbyggingen av inngrepsfri natur, ifølge Miljødirektoratet.

Fremtidens kraftbalanse er på ingen måte hugget i stein – i alle fall ikke hvis vi velger å prioritere kraften strengere.

Et moratorium for nye datasentre inntil vi har et fornuftig konsesjonssystem på plass, slik Rødt har foreslått, vil sette en stopper for et kommende kraftsluk. Hvis vi ikke bygger alle disse nye datasentrene, vil Norges totale forbruk ligge på 156 TWh i 2035.

Produksjonen i 2035 vil i realiteten også være mange terawattimer høyere enn dette på grunn av blant annet oppgradering av vannkraft, økt nedbør og utrulling av solkraft. I tillegg har direktoratet ikke modellert virkningene av en storstilt satsing på energieffektivisering.

Hvis politikerne er villig til å investere i energieffektivisering, vet vi at det vil redusere forbruket og frigjøre kraft til andre formål.

NVE har gitt en nøktern analyse av fremtidens kraftsituasjon. Dette er befriende i en tid der særlig kraftlobbyen kommer med dommedagsprofetier.

Samtidig ser vi at hvis vi ikke prioriterer strengere, så vil naturen bli skadelidende – selv i direktoratets scenario. Derfor trenger vi en politikk som bidrar til å stanse naturtapet.

Rødt vil ikke ha frislipp av datasentre eller enda mer vindindustri. Vi vil prioritere den verdifulle vannkraften vi allerede har, på en langt klokere og mer naturvennlig måte.